Biologisk og politisk overlevelsesinstinkt

I naturen finner man dyr som har lært seg å stå helt stille i stedet for å stikke av hvis de møter på en fiende. Jeg går ut fra at dette er et overlevelsesinstinkt som til en viss grad fungerer for en del arter siden de tross alt har overlevd evolusjonen.

Jeg er imidlertid skeptisk til å overføre denne livserfaringen fra naturen til politikken.

For noen uker siden ble jeg og en del andre ungdomsledere invitert til et seminar sammen med tre tidligere statsministere (Jagland, Bondevik og Willock) for å lære noe om lederskap. Her fikk vi dessuten mulighet til å konfrontere dem med en del politiske utfordringer vår generasjon står overfor. Og det var ikke det at de tidligere statslederne var uenige i at det krevdes radikale politiske grep for å stanse klimaendringene, skape fred i verden og bekjempe global fattigdom. Men de var veldig opptatt av å formidle at hvis man som statsminister gikk inn for største tiltakene ville man drukne i mørkeblå høyrepopulisme.

Det viser seg at rådende oppfatning blant politiske ledere i dag er en oppriktig frykt for Frp. Dette legger bånd på politisk handlekraft for å si det mildt, og ambisjonene for å forandre verden er heller labre. Forestillingen er at hvis du løfter en finger, snapper Siv Jensen til seg hele hånden og biter av deg hodet. Det ser ut som om dette er grunnen til at realpolitikk i dag handler om å forholde seg mest mulig i ro.

Frp er et sykt parti. Men sykdommen er ikke smittsom. De andre hypokonderne på Stortinget bør ta seg sammen og begynne sette seg politiske ambisjoner. Det er de tjent med. Her er noen forslag:
- Kutt klimautslippene med 90 prosent.
- Stans våpeneksporten til land som ikke garanterer en ansvarlig sluttbruk.
- Slutte å kjempe for norske interesser i WTO, og ta parti men fattige land.